Her har vi en art som er å finne fra Sør-Afrika og helt opp til Danmark, samt langs hele den amerikanske østkysten, så den kan garantert også fanges her til lands om noen år, skal vi tro klimaforskerne. Den finnes også i middelhavet.
Utseendemessig synes jeg den kan minne om Uer, kanskje litt smalere og penere. Maks 50 cm.
Tilbake i 2018 smakte vi dens fjerne slektning fra Stillehavet, Priacanthus Tayenus, og kunne vel fint fastslå at smaken ikke minnet noe videre om Uer, dessverre. Men vi er jo kjent for å gi selv manetene én sjanse hver, så her skrider vi til verket med såpass åpent sinn som kan gå an.
Den finnes sjelden som matfisk, og kanskje er forekomsten av ciguatera i kjøttet, som kan gi skikkelig magesjau, årsaken. Rødlistet er den ihvertfall ikke, så om man vil spise slik fisk er det bare å kjøre på.
Dette er snadder kjøtt, selv om det er både beinete, smalt og uspiselig sandpapirskinn, så er kjøttet her både mørt, saftig og faktisk ikke langt fra smørflyndre eller skrubbe hva gjelder smak. Mildt og beriket med en god struktur, feit fiskekjøtt.
Vi slenger ut en hypotese om at denne er så mye bedre enn lillaflekket storøye fordi de lever i forkjellige hav, rett og slett geografisk. Når det er sagt, er dette på ingen måte den nye fjesingen eller noe sånt, og vanskelighetsgraden gjør nok at det ikke blir noen favoritt med det første...
Og vi krysser fingrene for å unngå sykemelding.
-atlanterhavsk storøye
-ruccolasalat
-rødløk
-hjemmelaget fiskesaus
pris: 70-100,- pr kg
komfort: Unngå bein og skinn, så blir det litt kjøtt igjen
smak: 6/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar