Papegøyefisk/Blue-barred Parrotfish/Scarus Quoyi (Saltvann)

Papegøyefiskene er en familie på intet mindre enn 39 arter (and counting), men her til lands har vi ikke lagt så mye arbeid i å pelle dem fra hverandre med egne navn. Scarus Quoyi er en av disse, og den finnes i stort antall og fiskes heller lite, så en fisk man godt kan spise hvis man er heldig nok til å komme over hos en fiskehandler. I så måte både ny art og ny slekt på oppdagfisk, og det kan vi like.
Jeg ser fort at vi har vært litt spartanske med tilbehøret her, så jeg "jukset litt" og la over litt vårløk etter bildet var tatt. Forresten, vårløk er det ultimate tilbehøret til fisk, uansett hvordan man lager den. Jeg tipper det er tett på like mange retter med vårløk på denne siden som det er forskjellige fiskearter. Et liv uten vårløk er ikke verdt å leve! (OK, litt vel dramatisk på slutten der...)
Fiskekjøttet er vel det man noen steder vil kalle for flaky, i mangel på et godt norsk ord. Minner litt om lyr eller kolje i både smak og konsistens. Det er enkelt å jobbe med.
Jeg er overrasket da jeg antok dette ville helle mer mot dorader og annen høyreist fisk fra varmere strøk, men dette er vel anvendte penger om man er på en stillehavsøy og lengter hjem.


-papegøyefisk
-bernaisesaus
-persille
-vårløk
-limesaft



pris: 200-500- pr kg
komfort: sommer uten sommerjobb
smak: 7/10

Atlanterhavsk Storøye/Atlantic Bigeye/Priacanthus Arenatus (Saltvann)

Her har vi en art som er å finne fra Sør-Afrika og helt opp til Danmark, samt langs hele den amerikanske østkysten, så den kan garantert også fanges her til lands om noen år, skal vi tro klimaforskerne. Den finnes også i middelhavet.
Utseendemessig synes jeg den kan minne om Uer, kanskje litt smalere og penere. Maks 50 cm.
 Tilbake i 2018 smakte vi dens fjerne slektning fra Stillehavet, Priacanthus Tayenus, og kunne vel fint fastslå at smaken ikke minnet noe videre om Uer, dessverre. Men vi er jo kjent for å gi selv manetene én sjanse hver, så her skrider vi til verket med såpass åpent sinn som kan gå an.
Den finnes sjelden som matfisk, og kanskje er forekomsten av ciguatera i kjøttet, som kan gi skikkelig magesjau, årsaken. Rødlistet er den ihvertfall ikke, så om man vil spise slik fisk er det bare å kjøre på.
Dette er snadder kjøtt, selv om det er både beinete, smalt og uspiselig sandpapirskinn, så er kjøttet her både mørt, saftig og faktisk ikke langt fra smørflyndre eller skrubbe hva gjelder smak. Mildt og beriket med en god struktur, feit fiskekjøtt. 
Vi slenger ut en hypotese om at denne er så mye bedre enn lillaflekket storøye fordi de lever i forkjellige hav, rett og slett geografisk. Når det er sagt, er dette på ingen måte den nye fjesingen eller noe sånt, og vanskelighetsgraden gjør nok at det ikke blir noen favoritt med det første...
Og vi krysser fingrene for å unngå sykemelding.



-atlanterhavsk storøye
-ruccolasalat
-rødløk
-hjemmelaget fiskesaus



pris: 70-100,- pr kg
komfort: Unngå bein og skinn, så blir det litt kjøtt igjen
smak: 6/10

Karibisk Klippehummer/Caribbean Spiny Lobster/Panulirus Argus (Saltvann)

Har lenge hatt lyst til å smake denne hummeren, og kanskje endelig finne et fullverdig alternativ til vår egen homarus homarus. Disse halene kommer dessverre fra frysedisken, så en eventuell sammenligning kan bli noget skjev og ustø. Til tross for at arten er populær som mat og selges i flere vestlige land er det enda ikke kartlagt noe omkring bærekraftighet. Den står derfor ikke som rødlistet og kan spises med god samvittighet. Det vil si, hvis man ser bort fra alle de undersjøiske korallrevene som ødelegges i jakten på denne arten.
Som navnet ymter er dette en art som trives i tropiske farvann og utelukkende sørlige deler av atlanterhavet. Den har et utrolig mørt kjøtt og smaker faktisk ikke så langt unna vår egen hummer. En fullverdig variant!



- panulirus argus haler
- grønn paprika
- maiskorn
- cherrytomater
- spekeskinke
- rosévin



pris: 150-400,- pr kg
komfort: en saks er alt man trenger
smak: 9/10

Europeisk Malle/Wels Catfish/Silurus Glanis (Ferskvann)

Kjøttet minner veldig om den nordafrikanske mallens, men det er ikke fullt så mørkt. Den europeiske mallen kan bli opp mot 60 år gammel og 300kg, så ikke noe man henger på pekefingeren og labber hjem med. Den er kjent for å spise bla. ender, svaner og bevere. Dagens europeiske bestand, ihvertfall her i nord, er primært et resultat av ukritisk utsetting av maller i farvann hvor den har få eller ingen naturlige fiender. Ifølge normalt troverdige kilder finnes ikke arten nord for Tyskland, men det ble fanget en i Danmark så sent som i 2011.
Maller er definitivt noe vi ikke ønsker i våre farvann, spesielt siden fuglelivet er så sårbart.
Kjøttet har en flott konsistens og holder godt sammen under varmebehandling, kan faktisk minne om svinekjøtt. Det skal kun tilsettes salt og pepper, men vi merker fort at selv om kjøttet er mørt, er det for mykt, og vi savner litt bitt og motstand. Ferdig stekt minner det om bløt fiskepudding. Kjøttet blir grått når det stekes.
Smaken er god, men intetsigende, og blir litt som konsistensen, forglemmelig. Hadde noen sagt til meg at dette var torskefarse, i en blindtest, hadde jeg nesten trodd dem.



-europeisk malle
-glasskål
-rødløk



pris: 200-300,- pr kg
komfort: beinfritt og skinnfritt
smak: 5/10

Rødpagell/Common Pandora/Pagellus Erythrinus (Saltvann)

Rødpagell er faktisk navnet på to arter som ikke engang er i samme slekt, her i Norge. I Danmark kalles denne bestemte arten Rød Blankesten. Dette er småfisk som ofte blir fanget som bifangst i skalldyrstrål og lignende. De kan bli helt opp mot 60cm, men artene som fiskes i europeisk farvann er sjelden større enn 20cm. De finnes langs de fleste kyster, og er egentlig hyggelig fisk å jobbe med, bortsett fra en absurd mengde skjell og bein. På tide å kjøpe ny fiskeskreller!
De tilhører forøvrig havkarpeslekten og er en god matfisk med mørt kjøtt og god stuktur, trenger salt. Smaken er som sagt god, men mengden bein kan gjøre det til en kjip opplevelse likevel. Et stykke unna Pagrus Pagrus, på tide å bli mer kreative med norske navn i atsdatabanken?



-rødpagell
-revet gulrot
-bønnespirer
-ponzusaus



pris: 10-20,- pr stk
komfort: såpe i øyet
smak: 6/10

Akvariumskutling/Tank Goby/Glossogobius Giuris (Ferskvann/Brakkvann/Saltvann)

Tank goby kan vel oversettes med akvariumskutling? Men vi er usikre på om det er derfor den er gitt sitt navn. Vi pusher denne tittelen litt i påvente at den får sitt norske navn. Arten lever i salt-, fersk- og brakkvann i Asia og øst-afrika. Det kan være smaksvariasjoner utfra hvilket vann den lever livet sitt i. Normal størrelse ligger like over 10cm, men kan i enkelte tilfeller bli opp mot halvmeteren. Og til kutling å være er det faktisk en del kjøtt på disse fiskene.
Det er en veldig saftig fisk, men mangler dessverre litt på konsistens, vassent og heller smakløst. Vi har ikke vært borti fryktelig mange gode kutlinger her på oppdagfisk, og denne føyer seg nok fint inn i den rekka. Det merkeligste er en slags slim som ligger i kjøttet og legger seg på tennene når den spises. Vanskelig å forklare. Ingen usmak, og kjøttet er ikke dårlig i den forstand at det ikke burde spises eller har ligget for lenge, det har bare denne grusomme x-faktoren som overdøver det heller anonyme smaksbildet. Arten er ikke rødlistet og kan spises med god samvittighet.


-tank goby
-knutekål
-paprika
-sennep


pris: 100-150,- pr kg
komfort: nja
smak: 3/10

Hengslet Hestemakrell/Shortfin Scad/Decapterus Macrosoma (Saltvann)

Makrell, scad, trevally, kjært barn har mange navn. Denne er en smal art innen makrellfamilien som hovedsaklig holder til i Stillehavet rundt Oseania og Øst-Asia. De er også funnet langs kysten av det vestlige mellom-amerika og i middelhavet mot Øst-Afrika. De blir opp mot 35 cm, men er mer vanlig rundt 15-20cm. Det drives heftig kommersielt fiske av arten, som enda ikke er vurdert ift rødlisting. De lever i små stimer og beveger seg over store havområder på jakt etter mat. Mine eksemplarer er jeg usikker på hvis opphav, men de er mest sannsynlig viltfanget. Inntil nylig ble denne arten delt i to grupper, hvor den ene ble kalt decapterus macarellus, men det har altså senere vist seg å være samme art.
Skal man sløye elle filetere disse er det viktig å gjøre det mens dem fremdeles er kalde eller halvtinte, da kjøttet har en myk konsistens og lett faller fra hverandre. På tross av deres smale kropp har de også både større og tykkere bein enn vår egen makrell. Mye arbeid altså, men lite innvoller og søl. Jeg velger å gå for tilbehør som vanligvis fungerer godt til scomberus scomberus.
Smaken er ikke ulik, men der hvor man kan akseptere et par makrellbein i scomberus scomberus fordi de er myke og porøse, er det en annen sak her. Topp smak, men jeg får ikke spist mye siden det både er smalt og fullt av bein.



- fileter av hengslet hestemakrell
- poteter
- syltet perleløk
- peppermajones
- kapers



pris: 50-80,- pr pk
komfort: Makrell uten komfort
smak: 7/10

Nålakkar/Needle Cuttlefish/Sepia Aculeata (Saltvann)

Med tanke på navnet er vi glade for at disse allerede er renset og skrelt innen vi skal igang med tilberedningen, taggete greie. Dette er en liten akkar som det drives mye kommersiell fangst av, i et landskap hvor kisslip cuttlefish og chinese mitre squid er de vanligste artene. Altså noe man gjerne finner i diverse poser blandet med annen mindre ettertraktet sjømat. Såkalt seafood wokmix.
Også brukt i paella om man ønsker å være særdeles nedlatende overfor våre spanske venner.
Her skal vi uansett oppleve dem i ny drakt.
Først av alt er forsne utgaver av disse meget vannholdige saker, og bør derfor tørkes grundig før varmebehandling. Ellers blir de fort kokt og gummiaktige. Dessverre smaker disse mest viskelær, og de smakstilsetningene vi bruker. Ellers er de betraktelig tynnere i kjøttet enn andre små akkarer, dårlig formulert, men dette er altså rispapiraktig tynt kjøtt, fullt av vann, som trekker seg fort sammen. Greit, greit, jeg ser lett hvorfor denne ikke er populær som mat. Nok et sort kapittel hva gjelder bløtdyr.



-nålakkar
-hampefrø
-grønn paprika
-kapers
-gulerot
-tzatziki
-rød chilli


pris: 60-100,- pr kg
komfort: greit å få ned, selv om konsistensen er verre enn smaken her
smak: 3/10

Farao-Akkar/Pharaoh Cuttlefish/Sepia Pharaonis (Saltvann)

-En ussel akkar!!?!! En hel måned uten fisk på oppdagfisk???
 Jeg ser for meg reaksjonen dette kan bringe frem i lesere som brøler i sinne før de river seg i håret og slenger laptop og kaffekrus i veggen. Koronapandemien kan gjøre sitt med de beste av oss...
Men bare slapp av, ta en beroligende og senk pulsen gjennom 10 rolige inn-og utåndinger. Neste måned er vi som vanlig tilbake med mer fisk her på bloggen :)
Dette er da en meget kul akkar, som vanligvis har et brunstripete mønster, men kan forandre dette ettersom de forflytter seg til nye områder, eller skal tøffe seg for hverandre. Mine er ferdig renset og derfor hvite, men ellers intakt.
Det fiskes enorme mengder av denne arten, som grasiøst svømmer like over havbunnen og kan lime seg fast på steinbunn for en hvil.
Den finnes og fiskes i det vest-indiske hav inkludert Rødehavet og den persiske gulf. I alt regner man farao-akkaren som en liten familie med 3 underarter, som alle heter Sepia Pharaonis, men etterfulgt av romerske sifre I, II og III for å differensiere. Til tross for at dette er en meget høyt ansett art, nå som mat og tidligere for deres blekk, og dermed fiskes i store kvantum, finnes det lite informasjon om artsbestanden. Men arten(e) brer seg utover et så stort areal at det er vanskelig å vurdere hvor mye av dem som finnes. Yemen er det eneste landet som har opererer med kvote på fisking av denne arten.
Ifølge mine erfaringer er jeg like ofte begeistret for akkar som blekkspruter, og denne skuffer ikke. Til tross for en del tykkere membran enn på andre arter er dette mørt og flott kjøtt, med en liten bismak av isopor og gelatin på slutten. Mildt kjøtt som tåler djerve smaker, men alene kan bli en anelse kjedelig.



-farao-akkar
-nudler
-basilikum
-grønn chilli
-reddiker
-gul løk
-soyasaus
-srirachasaus
-sweet chillisaus



pris: 80-120,- pr pose á 3 stk
komfort: lett som en plett
smak: 6/10

Mandelmusling/Dog Cockle/Glycymeris Glycymeris (Saltvann)

Disse skjellene er ca 5-7 cm i diameter og i så måte ganske store skjell når vi kommer utenom kamskjell og østers hva mat angår. Ikke alle skjellene har de samme ujevne mønstrene, noen er ensfargede t.o.m. så vær sikker på hva du dykker etter. Mandelmuslingen finnes hovedsaklig i atlanterhavet på europeisk side. Da dens engelske navn henspiller på oppfattelsen av at dette er mat som kun en hund ville spise, er den ranske og spanske oversetteles "havets mandel" no penere. Den er også en meget mer populær matrett sørover i europa enn hos oss. Mine eksemplarer kommer fra en grossist i Nederland, men jeg er usikker på noe mer spesifikt fangstområde enn europa. Glycymeris-slekten inneholder forøvrig en haug med underarter, så man skal som sagt vite hva man ser etter. Disse skal ikke kokes mer enn et par minutter, deretter er de enkle å åpne med en vanlig kniv. De smaker absolutt ikke ille, sjøsmak og sødme, litt som en større utgave av hjerteskjell, men jeg tror det er konsistensen mange kan slite med. Minner om gummihansker, kondom og viskelær. Obs å merke seg at kraften man får av disse trumfer annen blåskjell- og muslingkraft elegant.



-mandelmuslinger
-gaspacho
-creme fraiche
-vårløk



pris: 100-150,- pr 12-16stk
komfort: Kan man åpne skjell er dette lett, men man må kunne faget
smak: 6/10

Florida Buktkamskjell/Southern Bay Scallop/Argopecten Irradians Taylorae (Saltvann)

Knøttsmå muslinger fra over there. Dessverre er disse en delikatesse for såvel mennesker som dyr, og bestanden er pr dags dato overfisket. Mine eksemplarer kommer fra oppdrett, som det drives mye av. Smaken er som andre atlanterhavskamskjell, søtlig, salt med en bløt og deilig tekstur. Det eneste som skiller den fra Atlanterhavsbuktkamskjell generelt er størrelsen. Ingen grunn til å utbrodere mer om hva det smaker her, for dette er nemlig himmelsk, og kan i så måte knapt beskrives med ord.
NB! Selv om artsnavnet ikke er akseptert som det av en egen art, har vi likevel valgt å ta det med på denne siden som følge av den mengden oppdrett det drives i Florida og at det med tiden, ihvertfall ifølge de som mener at de vet noe om det, har forflyttet seg et stykke unna grunnarten.



-florida buktkamskjell
-søtpotet
-gul løk
-grønn paprika
-hvitløksdressing
-balsamikoedikk
-chorizo



pris: 100-300,- pr kg
komfort: saccosekk
smak: 9/10

Signalkreps/Signal Crayfish/Pacifastacus Leniusculus (Ferskvann)

Signalkrepsen er etterhvert dessverre blitt en vanlig art i europeiske vann og dammer. Den ble først importert fra japanske, amerikanske og canadiske farvann på 60-tallet, ettersom en del europeiske krepsebestander var satt tilbake av krepsepest. Eneste problemet er at Signalkrepsen inneholdt krepsepest og i tillegg er dominante og territoriale. I tillegg er de altså meget hardføre.
De er derfor usedvanlig uønskede og en stor trussel mot våre opprinnelige krepsearter. Heldigvis er kjøttet sykt digg, nærmest som hummer, bare enda snasere. En blanding av indrefilet og hummer kanskje? Det perfekte skalldyr? Neida, det er altfor lite kjøtt pr hale og for nennsomt å skulle pelle det ut. Men smaken er suveren! Uansett! Jag, fang og spis disse så mye som dere kan. Og skulle dere være skalldyrsintolerante, bare drep dem. I europeiske ferskvann vel og merke.



-signalkreps
-vårløk
-pils
-salt


pris: 100-300,- pr kg
komfort: masse skjell og lite kjøtt
smak: 10/10

New-Zealandsk Grønnleppet Musling/New Zealand Green-Lipped Mussel/Perna Canaliculus (Saltvann)

Det finnes såvidt jeg vet bare to arter i slekten grønnleppet musling, og de lever begge begrenset utenfor Oseania, hvis jeg ikke tar feil, og måtte det forbli sånn. Man kan jo bare se på hva Stillehavsøsteren driver med langs norskekysten etter noen glupe sjøbusinessmenn bestemte seg for å importere levende eksemplarer og slenge ut i marginalt lukkede oppdrettsanlegg i Atlanterhavet.
Disse skjellene skal ikke skille seg voldsomt fra perna viridis, bortsett fra å være litt større og litt mer stedbundne. Oppdrett av arten er i stor økning, muligens fordi disse, i motsetning til blåskjell, er mindre skadelig for mennesker om man er uheldig med en dårlig batch. De skal dog ofte inneholde parasitten ertekrabbe (Pinnotheres pisum).
Smaken er himmelsk, sjømat som gir assosiasjoner til dagsfersk hummer, sjøsprøyt og deilige dager i strandkanten som barn. Dette er ikke viskelærsaktig i det hele tatt, bare supersnadder, mør sjømat, tar lurven av norske blåskjell med en gang i min bok. En deilig overraskelse! Mangler bare et glass kald riesling!



-new-zealandsk grønnleppet musling
-vårløk
-gressløk
-pasta
-carbonarasaus



pris: 150-300,- pr kg
komfort: pell dem ut av skjellet med en skje
smak: 9/10